Fri flyt

I dag markeres NATOs 60-årsdag over hele verden: og det er ikke med ballonger og kake. Sosialistisk Ungdom er i Strasbourg sammen med for å demonstrere mot NATO-toppmøtet der. (Du kan følge dem på Twitter!) I byer over hele verden markerer fredsbevegelsen sin motstand mot krigspakten NATO. Her i Bergen samlet et knippe aktivister seg ved den blå steinen og hentet soldatene hjem fra det Afghanske kartet til det norske.

Under kan du lese appellen jeg holdt:

Hent soldatene hjem!

- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land eller de som er undertrykt i vårt eget land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole.

Dette sa Siv Jensen 8. mars i et grovt angrep på både kvinnebevegelse og fredsbevegele. Vi var usolidariske med muslimske kvinner. Og selv om hun kanskje var alene i sin offensiv mot 8.mars, var hun ikke alene i argumentsjonen. Å bombe, okkupere og gå til krig for å frigjøre burde fremstå som en opplagt selvmotsigelse, men det er likevel det fremste vikariende argumentet for norske krigstilhengere.

Det er ingen nyhet for oss at kvinner ikke har fått det nevneverdig bedre i Afghanistan. Likevel har nyheten nå også nådd Dagbladet og andre norske medier. Amerikavennlige Karzai vil nå innføre en lov som skal nekte shia-mulismske kvinner retten til å gå ut alene, retten til å ta utdanning og retten til å ikke bli voldtatt av mannen sin. Kvinnlige paralemtsmedlemmer erklærer loven som «verre enn under Taliban».

Vi som står her har avslørt dette for lenge siden. Vi vet at målet med Afghanistan-krigen aldri var å frigjøre kvinner. Vi vet at kvinners situasjon ikke ble vurdert en gang da man valgte å innvadere. Vi vet at det er helt andre interesser som skaper krig i verden enn kvinners interesser. For det blir vi ofte anklaget for å være naive… eller kanskje drømmere?

Men det er de som tror at USA og NATO drives av avsky for Talibans terror, eller frykt for Osama bin Landen, eller til og med for frigjøringen av Afghanistans kvinner, som er åpenbart naive. Denne krigen og debaten rundt krigen viser imperialismens arroganse i all sitt vesen. Vi står her i gatene for å demonstrere mot krigen. Ikke fordi vi er naive. Ikke fordi vi liker Taliban. Men fordi vi har skjønt hvem som taper på denne krigen, og det er ikke mennene på toppen av Pentagon, eller eierne i verdens våpenindustri – Det er folket i Afghanistan.

Vi vet at krig medfører en dramatisk økning av volden mot kvinner. Prostitusjon, voldtekt, kvinnemishandling, sult og nød følger i krigens fotspor. Og til Siv Jensen og andre krigshissere kan vi bare si at: Det er arbeidet for fred som er det kvinnepolitiske prosjektet i Afghanistan! Siv Jensen, NATO og USA er sjelden veldig opptatt av kvinnners rettigheter. Når de likevel snakker om det er det for å skjule en annen agenda. Sanneheten er at alle disse trengte en krig. En krig som skulle markere skillene de ønsker å oppretteholde. En krig som skulle skape en dypere grøft mellom kristendom og islam. Noen trenger skillet for å sikre oppslutning her hjemme, andre trenger skillet for å sikre tilgang til olje, og noen trenger det for å sikre verdenshegemoniet.

Og til dere som roper på krig i fred og frihet sitt navn vil jeg si: Dette er våre paroler! Ikke gjem dere bak dem for å skjule krigslysten! I generasjoner er det vi som har kjempet kampen – for fred, for solidaritet, for kvinnefrigjøring, for en bedre og mer rettferdig verden. Og det har vi gjort alene – uten hjelp fra verken Jensen eller NATO.

Det er på tide å spørre seg: Hva er målet nå? NÅR skal vi trekke oss ut? Når det er «fred»? Når Taliban er utslettet? Når det er full likestilling? Jeg tenker at man skal trekke seg ut når man ser at det er feil å være med. Når man ser at krigsbidraget er med på å legitimere en krig som er grunnleggende imperialistisk og kvinnefiendtlig.

Bare gjennom rettighetskamp for kvinner og vanlige folk kan man oppnå demokrati og rettferdighet – og et frigjort samfunn. Det er rettigheter som ikke vinnes med bomber og granater. Det er på tide å hente soldatene hjem, og hente fram det gamle slagordet: Bombing for peace is like fucking for virginity.

- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land eller de som er undertrykt i vårt eget land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole.

Siv Jensens kyniske og historieløse angrep på kvinnebevegelsen hadde aldri noe kontakt med virkeligheten. Hvis det ikke var klart i dagen for alle kan de i dag lese Dagbladet, om den nye loven som Karzai innfører. Den er ikke offentliggjort ennå, men FN og en rekke andre har allerede rukket å fordømme dem. Loven skal gjelde for den shia-muslimske minoriteten i landet. De utgjør omtrent 20% av en befolkning på omtrent 33 millioner. Det er ganske mange kvinner. Loven vil begrense deres friheter og rettigheter til det nesten ikke er noen igjen: retten til å ikke bli voldtatt i ekteskapet, retten til å utdanne seg, retten til å gå ut av huset alene, vil alle bli tatt fra dem.

I følge The Guardian mener blant andre parlamentsrepresentant Humaira Namati at loven er verre enn under Taliban. “Alle som uttalte seg mot loven ble anklaget for å være mot islam”, sier hun. Hvor mye hjalp det da å okkupere landet? Og handlet egentlig okkupasjonen noen gang om frigjøring? Da eller nå?

Siv Jensen bruker ofte feministisk retorikk for å tilsløre andre agendaer når hun snakker. For henne handler debatten om minoritetskvinners rettigheter nærmest utelukkende om innvandringspolitikk og om spredningen av anti-islamske ideer. Det ville være betimelig å spørre seg hvorfor Jensen ønsker å begrense innvandringen, dersom hun er så opptatt av å hjelpe kvinner i andre deler av verden. Hvorfor har FrP for eksempel vært mostandere av at kvinner skal få opphold på kjønnsbasert forfølgelse? Siv Jensen skyver minoritetskvinner foran seg i en retorikk som først og fremst handler om å rettferdiggjøre fremmedfiendtlige holdninger og imperialistiske kriger – som i Afghanistan.

Det er vanskelig å se for seg noen umiddelbare løsninger i Afghanistan, landet har vært herjet av krig så ufattelig lenge. Men om det er noe som burde være klart for alle nå, er det at konflikten, kampen for kvinnefrigjøring, kampen mot nøden og fattigdommen ikke har en militær løsning. Og til Siv Jensen og andre hykleriske imperialister – denne feministen er opptatt av kvinner i Afghanistan! Men det nytter ikke å tro at man kan frigjøre noen med maskingevær.

Min medskribent Gina sa så flott at det alltid er lurt å begynne med begynnelsen.

I begynnelsen var det nokså uklart. Jeg var ikke feminist. Det vil si, jeg visste ikke at det jeg mente, følte og tenkte hadde et navn. At jeg, hver gang jeg påpekte overfor faren min at det han nektet meg å gjøre ville han tillatt dersom jeg var gutt, i realiteten gjenkjente og slo ned på kjønnsdiskriminering.

Som åtteåring, i 1991, spurte jeg moren min om det gikk an at en mann var statsminister. Jeg husker reaksjonen hennes, jeg husker ansiktsuttrykket hennes. Latter, vantro, litt småsjokk, og etterpå; ettertenksom. I de åtte årene jeg hadde levd, hadde Gro vært statsminister nesten hele tiden, og jeg hadde ikke helt fått med meg at det var noen andre, det var liksom bare Gro. Det var min virkelighet. Det man er vant til er det man forventer seg. For moren min var normalen at en mann var statsminister, for meg var det helt utenkelig. Jeg sa til moren min at jeg skulle bli kvinnepioner når jeg ble stor. Jeg visste ikke helt hva en ”pioner” var, og egentlig er jeg fortsatt litt usikker på det.

Som tiåring ringte jeg inn til Stabburet og klaget over at det bare var gutter som var avbildet på leverposteiboksen. Det var et eksempel på forskjellsbehandling utelukkende på grunn av kjønn (alle vet jo at leverposteijenter er søtere enn guttene), og jeg likte det ikke.

I mattebøkene mine på ungdomsskolen skulle vi regne ut hvor mye saktere Elin kjørte enn Knut. Jeg rakk opp hånden og spurte om vi ikke heller kunne diskutere hvorfor damene alltid kjørte saktere enn mennene i bildeoppgavene. Læreren min var en mann i sekstiårene med psoriasis på armene, han syntes overhodet ikke det var en god ide.

Hele min oppvekst snakket jeg om likestilling og kranglet med alle lærerne mine og guttene i klassen, og jentene og, når de synes det ble mye mas.

Noe skjedde for meg når boka ”Fittstim” kom. Det var det året jeg fylte 16. Moren min kjøpte den til meg, og jeg så et omslagsbilde jeg avskydde, og ble umiddelbart skeptisk. Jeg begynte å lese i den likevel. Og der var de. Ordene. Feminist. Fittstim. Kvinnekamp. Seksuell trakassering, ydmykelse, ikke å eie sin egen kropp, å bli klådd på mot sin vilje, og den største ydmykelsen av alle – å være den eneste som ikke blir klådd på.

Linda Norrman Skugge skrev om sine såkalte venner, om jentevenner eller venninner. Tre sider inn i hennes tekst er det en illustrasjon av en blond jente med store lepper og pupper og et glass vin foran seg. Over henne er det en tenkeboble, der det står: ”Om ingen nyper mig i rumpan snart så går jag hem”.

Jeg vet ikke hvorfor, men å se denne illustrasjonen forandret meg. Jeg følte meg avkledd. Jo visst hadde jeg kalt meg feminist, men det handlet ikke om meg. Gjorde det? Var ikke guttenes aksept i utgangspunktet viktigere for meg enn å være likestilt med dem? Var det ikke også derfor jeg snakket så mye om det? Det var min ting. Det var blitt meg. Ikke min identitet, men min stil.

Jeg var henne som snakket mye og høyt, jeg var feministen. Det ble mitt ytre, og ikke mitt indre. Så kom Linda Norrman Skugge, og jeg så ting klarere enn noensinne. Og siden da har det handlet om meg. Jeg har vært hovedpersonen i mitt eget liv.

Jeg har gjort ting jeg har vært redd for å gjøre fordi jeg vil gjøre det, jeg tøffer meg bare for meg selv. Jeg har tatt ordet i debatter fordi jeg hadde noe å si, og fordi jeg synes at min stemme fortjente å bli hørt. Jeg har klart å øve meg opp til å ha en selvtillit som gjør at jeg snakker i forsamlinger og evner å tie i lystig lag. Jeg øver fortsatt.

”Fittstim” er ikke det beste jeg har lest av feministisk litteratur. Det er likevel ingen tvil om at det er det viktigste. Den boken ga meg et spark som jeg trengte, og mot til forandre noe i meg.

I april i 2006 gikk Linda Norrman Skugge ut i expressen og sa at hun ikke lenger ville kalle seg feminist. Det var ikke bra for karrieren, det var ikke bra for vennskap, og det var ikke bra for kampen for likestilling. Det var et slags sidespor med hensyn til de ”virkelige” debatter i samfunnet, skapt av og for patriarkatet, slik at mennene kunne diskutere de viktige tingene; næringsliv, forsvar, samferdsel, utenriks, juss. Nu slutar jag kalla mig feminist, sa hun. Å sitte på sidelinja å diskutere feminisme gjør at jentene forsvinner fra de viktige debattene.  

Vel. Jeg synes at debatten om feminisme og kvinnekamp er en viktig debatt. Men viktigere enda;

Hadde det ikke vært for feminismen og kvinnekampen, hadde jeg aldri vært i stand til på samme måte å delta i alle de andre debattene som jeg også deltar i. Jeg er bedre rustet til å si noe, til å mene noe, til å stole på mine meninger og finne ordene jeg trenger – alt på grunn av min feministiske oppvåkning.

Så kjære Linda Skugge. Takk for at du en gang i tiden kalte deg feminist. Det bidro til å gi meg trygghet nok til å gi faen i om du har forlatt oss nå.

postet av Dronninga av Hoppeslott