Arkivert under: Vold mot kvinner | Tags: ny straffelov, vold i nære relasjoner, Vold mot kvinner
Man leser de latterligste ting.
Ofte er det irriterende, ofte provoserende, av og til til å eksplodere av. Av og til får man imidlertid et rush av tilfredsstillelse av å lese latterlige meninger, fordi man i alle fall kan trekke et lettelsens sukk og tenke at “Ah! Jeg er kanskje ikke den aller mest intelligente av mennesker, jeg søler og knuser og jeg er langt fra perfekt; men jeg er i alle fall ikke SÅ idiot!”
Noe av den ovennevnte forsøkt beskrevne sinnstemning befinner jeg meg i etter å ha lest denne artikkelen i Dagbladet (jeg vet, jeg vet, hold deg unna dagbladet, men jeg klarte ikke å la være).
Denne filmregisøren (burde jeg vite hvem det er?), Lars Jacobsen (og ja; det er helt bevisst ikke å bruke de spennende mellomnavnene hans), advarer altså mot det han kaller en “angiverstat”. Bakgrunnen er ganske enkelt og kort fortalt at det etter den nye straffeloven skal bli straffbart dersom man vet om at det utøves vold, og unnlater å melde fra om det. Dette reagerer filmregisør Jacobsen på, og trekker sammenligninger til science fiction-romanen “Fahrenheit 451″.
Som skrekkeksempel, på hvor galt det virkelig kan gå, beskriver Jocobsen følgende scenario;
“Du vet at din beste venninne blir slått av sin ektemann. Venninnen din har fortalt deg dette i fortrolighet, og hun bruker deg som støtte og utluftingskanal. Du sier til henne, som de fleste ville sagt, at hun må gå ut av forholdet, at hun må anmelde mannen. Men hun vil ikke, hun er glad i ham, og mener han kan forbedre seg. Du har kjent henne i mange år og har ikke samvittighet til å rapportere det. Men ifølge den nye loven er du forpliktet til, som beboerne i marerittframtidssamfunnet, å skrive brev til politiet og legge det i en postkasse.”
Eh… javel. Dette er altså “marerrittfremtidssamfunnet”. Hvor påtalemyndighetene faktisk får vite om at kvinner blir banket opp av sine ektemenn, kan straffeforfølge saken og fremstille dem for retten – uten at fornærmede, offeret i saken på noe som helst tidspunkt er tvunget til å si ifra om saken, anmelde sin mann eller ta stilling til noe skyldsspørsmål. Og dette er galt fordi…? Dere har kanskje skjønt det, men jeg sier det likevel. Jeg synes ikke det er galt. Jeg synes det er bra.
I saker om vold i nære relasjoner, er det særlig vanskelig for offer og dets familie å melde fra om saken, nettopp fordi det dreier seg om et menneske de med all sannsynlighet er glad i, en av deres nærstående, og som de frykter. Denne kombinasjonen gjør det til et nesten uoverkommelig hinder å skulle melde fra om og bryte ut av et voldelig forhold. Det vet vi. Derfor er det ikke lenger nødvendig for politiet å ha en anmeldelse fra fornærmede for å straffeforfølge en sak om vold i nære relasjoner. Det handler om å verne et offer, og spare det for ytterligere belastninger med saken. Jeg er for. Noen mot?
Videre er det også slik at av en eller annen grunn er et løfte om forbedring i saker om vold i nære relasjoner ofte brukt som en unnskyldsgrunn for straffegjerninger som allerede er begått. Dette er helt unikt for slike saker. Du hører sjelden eller aldri det bli brukt som et argument at selv om en person innrømmer å ha ranet en bank, så er det i orden, han skal ikke straffeforfølges – fordi han lover at det aldri skal skje igjen.
I norsk rettspraksis er det til og med slik at det i saker om vold i nære relasjoner blir omtalt som en “formildende omstendighet” dersom fornærmede og gjerningsperson er forsonet etter voldsutøvelsen. Hensynet bak er at straffegjennomføringen ikke skal være til “hinder for forsoningen”. Forstå det den som kan. Her kunne det vært fristende å si at fornærmede måtte få mer tid på seg til å tenke seg godt om, og til å komme seg for helvette vekk – men det ville provosert så mange, så det skal jeg ikke si. Jeg skal heller si at privat tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å slippe sanksjoner fra det offentlige. I tillegg skal jeg si at det er ikke bra å legge et slikt utilbørlig press på det offer som er utsatt for en vold fra en nærstående – bare kunnskapen om at det kan virke formildende er et press for slik forsoning i seg selv. Den nye straffeloven bidrar til at dette presses minker noe. Jeg er for. Noen mot?
Vold i nære relasjoner er en enorm utfordring, og det er mange oppgaver som gjenstår. Denne regjeringen har imidlertid hatt et sterkere engasjement for saken enn noen annen regjering noensinne. Med justisminister Storberget i spissen har de banket gjennom saker i Stortinget som kvinnebevegelsen har hatt som paroler i 8. mars-tog i mange tiår. Jeg er for. Noen mot?
Arkivert under: Vold mot kvinner
Riksadvokat Tor-Aksel Busch gikk i forrige uke inn i rekken av borgere som ønsker å avskaffe juryordningen til fordel for en utvidet meddomsrett. Problemene knyttet til bruk av jury gjør seg særlig gjeldende i voldtektssaker.
Også jeg er med i denne etter hvert store gruppen kritikere av juryordningen. Jeg har aldri skjønt hvorfor juryordningen er blitt så høyt aktet, og hvorfor det er så mye mer rettferdig å bli dømt bare av mennesker uten en juridikum. Jeg synes juryordningen bør avskaffes over hele linja, og at en utvidet meddomsrett brukes i stedet.
Dette gjelder ikke bare i voldtektssaker, men disse sakene viser særlig godt hvorfor juryordningen ikke er en god løsning. Det har sammenheng med alle de andre aspekter ved voldtekt og hvordan behandling disse sakene får i rettssystemet vårt. I tillegg er det langt flere frifinnelser i voldtektssaker enn på noe annet område.
Halvparten av de som blir dømt for voldtekt i tingretten, frifinnes etter en ankebehandling i lagmannsretten – hvor en jury skal svare ”ja” eller ”nei” på skyldspørsmålet. Det er i seg selv hårreisende. Med tanke på hvor lang vei det for påtalemyndigheter og fornærmede er å gå før man i det hele tatt havner i retten, blir tallene uholdbare.
Voldtektsutvalget la i januar 2008 frem sin utredning ”Fra ord til handling”. Tallenes tale fra den nyeste utredningen vi har, er dyster lesing. Utvalget legger til grunn at et sted mellom 8 000 og 16 000 blir voldtatt eller forsøkt voldtatt i Norge hvert år. Å skaffe til veie nøyaktige tall er vanskelig eller umulig, fordi mørketallene på området er store. Det vi vet, er imidlertid mer enn nok til å kreve handling.
I 2006 ble bare 974 voldtekter anmeldt. Forklaringene på hvorfor så mange voldtekter ikke blir anmeldt er mange, og svært ulike avhengig av hvem man spør. Det er vanskelig å si noe sikkert om dette, fordi de fleste som blir voldtatt ikke bare unnlater å anmelde overgrepet – de velger også ikke å søke hjelp, og havner derfor utenfor alle statistikker. Noen faktorer er likevel trolig av betydnig.
- De fleste som voldtas, voldtas av noen de kjenner. Sin kjæreste, ektefelle, ekskjæreste eller andre nærstående. Å anmelde en nærstående er åpenbart en større belastning enn å anmelde en fremmed.
- Veien fra anmeldelse til domfellelse er svært lang, og oppleves for mange som gjennomgår det, som et nytt overgrep. Prosessen tar tid, og mange velger derfor i stedet å legge episoden bak seg, og forsøke å glemme den.
- I dag er det fortsatt sånn at det å ha blitt utsatt for en voldtekt er skambelagt. Dette illustreres enklest ved å vise til nyhetssendinger hvor et offer for en voldtekt forklarer seg til en journalist – med ryggen til. Stemmen forvrenges slik at man ikke skal kunne gjenkjennes og identifiseres med det overgrep man er utsatt for. Sjelden eller aldri ser man offer for andre forbrytelser ha et så sterkt behov for anonymisering.
- 8 av 10 voldtektssaker henlegges av politiet. Dette sier ikke bare noe om at det i dette landet nesten aldri får konsekvenser dersom du voldtar noen, det sier også noe om at det nesten aldri får konsekvenser dersom du anmelder en voldtekt. Når man kjenner til disse tallene, er det åpenbart at motivasjonen til å anmelde synker.
Dersom et offer for en voldtekt mot formodning overvinner de ovennevnte hindrene, og anmelder voldtekten, fører det som nevnt mest sannsynlig ikke til at tiltale blir tatt ut. I det mindretall av saker som ikke blir henlagt, må man forsere hinderet det er å få dom 1. instans. Dømmes man her, og saken ankes til lagmannsretten, frifinnes som sagt halvparten av de tiltalte.
Voldtektsutsatte kvinner i dette landet er mer eller mindre rettsløs.
Å avskaffe juryordningen vil ikke være svaret på alle de utfordringer vi står overfor i bekjempelse av voldtekt. Jeg tror imidlertid det vil bidra på noen områder. I tillegg tror jeg utviklingen vil gå i helt gal retning dersom vi ikke gjør det.
For det er enklere å få en domfellelse for voldtekt dersom fagdommer er med på avgjørelsen.
Av enkelte forsvarsadvokater blir dette brukt som et argument for å beholde juryordningen, av hensyn til rettssikkerheten. Legdommere er rett og slett lettere å overbevise om en tiltalts uskyld enn fagdommere.
Dette kan ha sammenheng med evne til å tvile og evne til å kunne være sikker på noe man ikke har sett, sammenholdt med tvilsprinsippet i strafferetten.
En ting må være klart;
Flere frifinnelser er ikke det samme som flere riktige resultat.
Jeg personlig frykter at det også ligger en dom over fornærmede i enkelte av frifinnelsene.
For at personen som voldtok deg skal dømmes, hjelper det om du er et godt offer. Du skal selvsagt være edru. Du skal ikke kjenne gjerningsmannen. Du skal i alle fall ikke ha blitt med han noe sted frivillig. Du skal ikke ha kysset han, danset med han eller flørtet med han. Du skal være anstendig kledd. Du skal ha kjempet imot, og ha merker på at du gjorde det. Du skal ha oppsøkt hjelp umiddelbart etter at overgrepet har skjedd.
Oppfyller du ikke de fleste av kriteriene over på ”bra offer”, får det mest sannsynlig ikke konsekvenser for gjerningsmannen dersom du voldtas.
Voldtektsoffer blir fortsatt ansvarliggjort for det overgrepet de blir utsatt for. Ikke bare påfører dette offeret skamfølelse, det flytter også ansvaret vekk fra overgriperen. Når Siri Rustad, avdelingsdirektør i UDI, kan uttale at det er kvinnenes ansvar å unngå voldtekt, sier det litt om hvordan holdningene blant norske kvinner og menn er.
Fortsetter påtalemyndigheten å få frifinnelser i hver tredje voldtetssak de fremmer, og i halvparten av alle saker som blir anket, sier det seg selv at det vil få den konsekvens at færre saker fremmes. De må da ta konsekvensen av at det skal så mye til å få en domfellelse, hvilket vil være enda strengere beviskrav og enda høyere terskel for å ta ut tiltale. For de voldtektsutsatte; enda mindre grunn til å anmelde. Og en enda lengre vei å gå.
Det er ingen menneskerett å bli dømt av sine likemenn. Det er en menneskerett å bli dømt av en upartisk og objektiv rett. Jeg mener ikke at juryen har vist seg som en slik.
Rettssikkerhet er ikke det samme som at du skal frifinnes for overgrep ingen har sett deg begå. Det skal ikke være fritt frem å voldta kvinner i dette landet.
Voldtekt handler ikke om seksualitet, det handler om makt.
Ingen som har blitt utsatt for et overgrep, skal måtte føle skam.
Det finnes ikke ”gode” og ”dårlige” offer.
Ingen inntak av alkohol eller avtak av klær fratar noen retten til å si nei.
Alt som ikke er ”ja”, er ”nei”.
postet av Dronninga av Hoppeslott
