Man leser de latterligste ting.

Ofte er det irriterende, ofte provoserende, av og til til å eksplodere av. Av og til får man imidlertid et rush av tilfredsstillelse av å lese latterlige meninger, fordi man i alle fall kan trekke et lettelsens sukk og tenke at “Ah! Jeg er kanskje ikke den aller mest intelligente av mennesker, jeg søler og knuser og jeg er langt fra perfekt; men jeg er i alle fall ikke SÅ idiot!”

Noe av den ovennevnte forsøkt beskrevne sinnstemning befinner jeg meg i etter å ha lest denne artikkelen i Dagbladet (jeg vet, jeg vet, hold deg unna dagbladet, men jeg klarte ikke å la være).

Denne filmregisøren (burde jeg vite hvem det er?), Lars Jacobsen (og ja; det er helt bevisst ikke å bruke de spennende mellomnavnene hans), advarer altså mot det han kaller en “angiverstat”. Bakgrunnen er ganske enkelt og kort fortalt at det etter den nye straffeloven skal bli straffbart dersom man vet om at det utøves vold, og unnlater å melde fra om det. Dette reagerer filmregisør Jacobsen på, og trekker sammenligninger til science fiction-romanen “Fahrenheit 451″.

Som skrekkeksempel, på hvor galt det virkelig kan gå, beskriver Jocobsen følgende scenario;

“Du vet at din beste venninne blir slått av sin ektemann. Venninnen din har fortalt deg dette i fortrolighet, og hun bruker deg som støtte og utluftingskanal. Du sier til henne, som de fleste ville sagt, at hun må gå ut av forholdet, at hun må anmelde mannen. Men hun vil ikke, hun er glad i ham, og mener han kan forbedre seg. Du har kjent henne i mange år og har ikke samvittighet til å rapportere det. Men ifølge den nye loven er du forpliktet til, som beboerne i marerittframtidssamfunnet, å skrive brev til politiet og legge det i en postkasse.”

Eh… javel. Dette er altså “marerrittfremtidssamfunnet”. Hvor påtalemyndighetene faktisk får vite om at kvinner blir banket opp av sine ektemenn, kan straffeforfølge saken og fremstille dem for retten – uten at fornærmede, offeret i saken på noe som helst tidspunkt er tvunget til å si ifra om saken, anmelde sin mann eller ta stilling til noe skyldsspørsmål. Og dette er galt fordi…? Dere har kanskje skjønt det, men jeg sier det likevel. Jeg synes ikke det er galt. Jeg synes det er bra.

I saker om vold i nære relasjoner, er det særlig vanskelig for offer og dets familie å melde fra om saken, nettopp fordi det dreier seg om et menneske de med all sannsynlighet er glad i, en av deres nærstående, og som de frykter. Denne kombinasjonen gjør det til et nesten uoverkommelig hinder å skulle melde fra om og bryte ut av et voldelig forhold. Det vet vi. Derfor er det ikke lenger nødvendig for politiet å ha en anmeldelse fra fornærmede for å straffeforfølge en sak om vold i nære relasjoner. Det handler om å verne et offer, og spare det for ytterligere belastninger med saken. Jeg er for. Noen mot?

Videre er det også slik at av en eller annen grunn er et løfte om forbedring i saker om vold i nære relasjoner ofte brukt som en unnskyldsgrunn for straffegjerninger som allerede er begått. Dette er helt unikt for slike saker. Du hører sjelden eller aldri det bli brukt som et argument at selv om en person innrømmer å ha ranet en bank, så er det i orden, han skal ikke straffeforfølges – fordi han lover at det aldri skal skje igjen.

I norsk rettspraksis er det til og med slik at det i saker om vold i nære relasjoner blir omtalt som en “formildende omstendighet” dersom fornærmede og gjerningsperson er forsonet etter voldsutøvelsen. Hensynet bak er at straffegjennomføringen ikke skal være til “hinder for forsoningen”. Forstå det den som kan. Her kunne det vært fristende å si at fornærmede måtte få mer tid på seg til å tenke seg godt om, og til å komme seg for helvette vekk – men det ville provosert så mange, så det skal jeg ikke si. Jeg skal heller si at privat tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å slippe sanksjoner fra det offentlige. I tillegg skal jeg si at det er ikke bra å legge et slikt utilbørlig press på det offer som er utsatt for en vold fra en nærstående – bare kunnskapen om at det kan virke formildende er et press for slik forsoning i seg selv. Den nye straffeloven bidrar til at dette presses minker noe. Jeg er for. Noen mot?

Vold i nære relasjoner er en enorm utfordring, og det er mange oppgaver som gjenstår. Denne regjeringen har imidlertid hatt et sterkere engasjement for saken enn noen annen regjering noensinne. Med justisminister Storberget i spissen har de banket gjennom saker i Stortinget som kvinnebevegelsen har hatt som paroler i 8. mars-tog i mange tiår. Jeg er for. Noen mot?

Jeg har tidligere blogget om den nye kvinnefiendtlige loven i Afghanistan. Loven skulle blant annet øke ektemenns makt over sine koner ved å nekte kvinner retten til å ta utdanning eller gå ut av huset uten mannens tillatelse. Mest kontroversielt var forslaget som i praksis ville oppheve voldtekt i ekteskapet – en kvinne skulle ikke ha lov til å takke nei til sex oftere enn hver fjerde dag.

Kvinnebevegelsen og det internasjonale samfunnet har protestert over hele verden. I Kabul protesterte flere hundre kvinner mot loven mens de ble pepret av steiner fra mannlige studenter. The Guardian meldte at dette var første gang afghanske kvinner protesterte i gatene og dermed krevde politisk innflytelse i den aghanske offentligheten.

Despite being called a prostitute and a bitch by furious madrasa students, Shinkai Karokhail, one of Afghanistan’s 68 MPs with seats constitutionally reserved for women, described what happened on Wednesday morning as “a wonderful occasion”.

“It was the first time in the history of Afghanistan that women were aware of their rights,” she said. “It was a fantastic statement that women will demand equal rights.”

Presteskapet rykket selvsagt ut i fullt alarmberedskap og ba menn holde sine kvinner hjemme (!). Men demonstrasjonen fant sted likevel.

[...]a young woman called Adila. She lives in a large Shia neighbourhood on the outskirts of Kabul and was enraged by what she saw as an attempt to stop her going to the protest the following morning.

“He had no right to tell us what to do – these are our rights. I knew that this was my responsibility to go to the gathering,” she said.

CNN skriver nå at Karzai vil trekke de kvinnefiendtlige punktene fra loven, som følge av politisk press.

I dag markeres NATOs 60-årsdag over hele verden: og det er ikke med ballonger og kake. Sosialistisk Ungdom er i Strasbourg sammen med for å demonstrere mot NATO-toppmøtet der. (Du kan følge dem på Twitter!) I byer over hele verden markerer fredsbevegelsen sin motstand mot krigspakten NATO. Her i Bergen samlet et knippe aktivister seg ved den blå steinen og hentet soldatene hjem fra det Afghanske kartet til det norske.

Under kan du lese appellen jeg holdt:

Hent soldatene hjem!

- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land eller de som er undertrykt i vårt eget land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole.

Dette sa Siv Jensen 8. mars i et grovt angrep på både kvinnebevegelse og fredsbevegele. Vi var usolidariske med muslimske kvinner. Og selv om hun kanskje var alene i sin offensiv mot 8.mars, var hun ikke alene i argumentsjonen. Å bombe, okkupere og gå til krig for å frigjøre burde fremstå som en opplagt selvmotsigelse, men det er likevel det fremste vikariende argumentet for norske krigstilhengere.

Det er ingen nyhet for oss at kvinner ikke har fått det nevneverdig bedre i Afghanistan. Likevel har nyheten nå også nådd Dagbladet og andre norske medier. Amerikavennlige Karzai vil nå innføre en lov som skal nekte shia-mulismske kvinner retten til å gå ut alene, retten til å ta utdanning og retten til å ikke bli voldtatt av mannen sin. Kvinnlige paralemtsmedlemmer erklærer loven som «verre enn under Taliban».

Vi som står her har avslørt dette for lenge siden. Vi vet at målet med Afghanistan-krigen aldri var å frigjøre kvinner. Vi vet at kvinners situasjon ikke ble vurdert en gang da man valgte å innvadere. Vi vet at det er helt andre interesser som skaper krig i verden enn kvinners interesser. For det blir vi ofte anklaget for å være naive… eller kanskje drømmere?

Men det er de som tror at USA og NATO drives av avsky for Talibans terror, eller frykt for Osama bin Landen, eller til og med for frigjøringen av Afghanistans kvinner, som er åpenbart naive. Denne krigen og debaten rundt krigen viser imperialismens arroganse i all sitt vesen. Vi står her i gatene for å demonstrere mot krigen. Ikke fordi vi er naive. Ikke fordi vi liker Taliban. Men fordi vi har skjønt hvem som taper på denne krigen, og det er ikke mennene på toppen av Pentagon, eller eierne i verdens våpenindustri – Det er folket i Afghanistan.

Vi vet at krig medfører en dramatisk økning av volden mot kvinner. Prostitusjon, voldtekt, kvinnemishandling, sult og nød følger i krigens fotspor. Og til Siv Jensen og andre krigshissere kan vi bare si at: Det er arbeidet for fred som er det kvinnepolitiske prosjektet i Afghanistan! Siv Jensen, NATO og USA er sjelden veldig opptatt av kvinnners rettigheter. Når de likevel snakker om det er det for å skjule en annen agenda. Sanneheten er at alle disse trengte en krig. En krig som skulle markere skillene de ønsker å oppretteholde. En krig som skulle skape en dypere grøft mellom kristendom og islam. Noen trenger skillet for å sikre oppslutning her hjemme, andre trenger skillet for å sikre tilgang til olje, og noen trenger det for å sikre verdenshegemoniet.

Og til dere som roper på krig i fred og frihet sitt navn vil jeg si: Dette er våre paroler! Ikke gjem dere bak dem for å skjule krigslysten! I generasjoner er det vi som har kjempet kampen – for fred, for solidaritet, for kvinnefrigjøring, for en bedre og mer rettferdig verden. Og det har vi gjort alene – uten hjelp fra verken Jensen eller NATO.

Det er på tide å spørre seg: Hva er målet nå? NÅR skal vi trekke oss ut? Når det er «fred»? Når Taliban er utslettet? Når det er full likestilling? Jeg tenker at man skal trekke seg ut når man ser at det er feil å være med. Når man ser at krigsbidraget er med på å legitimere en krig som er grunnleggende imperialistisk og kvinnefiendtlig.

Bare gjennom rettighetskamp for kvinner og vanlige folk kan man oppnå demokrati og rettferdighet – og et frigjort samfunn. Det er rettigheter som ikke vinnes med bomber og granater. Det er på tide å hente soldatene hjem, og hente fram det gamle slagordet: Bombing for peace is like fucking for virginity.

- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land eller de som er undertrykt i vårt eget land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole.

Siv Jensens kyniske og historieløse angrep på kvinnebevegelsen hadde aldri noe kontakt med virkeligheten. Hvis det ikke var klart i dagen for alle kan de i dag lese Dagbladet, om den nye loven som Karzai innfører. Den er ikke offentliggjort ennå, men FN og en rekke andre har allerede rukket å fordømme dem. Loven skal gjelde for den shia-muslimske minoriteten i landet. De utgjør omtrent 20% av en befolkning på omtrent 33 millioner. Det er ganske mange kvinner. Loven vil begrense deres friheter og rettigheter til det nesten ikke er noen igjen: retten til å ikke bli voldtatt i ekteskapet, retten til å utdanne seg, retten til å gå ut av huset alene, vil alle bli tatt fra dem.

I følge The Guardian mener blant andre parlamentsrepresentant Humaira Namati at loven er verre enn under Taliban. “Alle som uttalte seg mot loven ble anklaget for å være mot islam”, sier hun. Hvor mye hjalp det da å okkupere landet? Og handlet egentlig okkupasjonen noen gang om frigjøring? Da eller nå?

Siv Jensen bruker ofte feministisk retorikk for å tilsløre andre agendaer når hun snakker. For henne handler debatten om minoritetskvinners rettigheter nærmest utelukkende om innvandringspolitikk og om spredningen av anti-islamske ideer. Det ville være betimelig å spørre seg hvorfor Jensen ønsker å begrense innvandringen, dersom hun er så opptatt av å hjelpe kvinner i andre deler av verden. Hvorfor har FrP for eksempel vært mostandere av at kvinner skal få opphold på kjønnsbasert forfølgelse? Siv Jensen skyver minoritetskvinner foran seg i en retorikk som først og fremst handler om å rettferdiggjøre fremmedfiendtlige holdninger og imperialistiske kriger – som i Afghanistan.

Det er vanskelig å se for seg noen umiddelbare løsninger i Afghanistan, landet har vært herjet av krig så ufattelig lenge. Men om det er noe som burde være klart for alle nå, er det at konflikten, kampen for kvinnefrigjøring, kampen mot nøden og fattigdommen ikke har en militær løsning. Og til Siv Jensen og andre hykleriske imperialister – denne feministen er opptatt av kvinner i Afghanistan! Men det nytter ikke å tro at man kan frigjøre noen med maskingevær.

- Forresten, hvordan går det med kiket ditt?

“Kiket”, det er bergensk for “kjæresten”. Spørsmålet var forsåvidt hyggelig nok, det. Grunnen til at jeg ble litt i stuss, er at det er fem måneder siden det ble slutt mellom meg og kiket mitt.

To ting slo meg. For det første at vi en periode snakket alt for lite sammen, og at jeg er glad for at det gikk fort over.

For det andre; (og det er virkelig ikke meningen å bli helt aretha franklin her) våre samtaler er befriende fri for gutter.

Vi snakker om oss selv. Vi snakker om det vi bryr oss om. Det er bra, og det er viktig. Spørsmålet “Hvordan går det med kjærligheten” er altså ikke stilt på et halvt år – selv om hun levde i den tro at jeg var i en kjærlighetsrelasjon. Det er nokså fantastisk.

Vi snakker om kjærlighet, om puling, om øl, om fotball, om feminisme, om bråkete sjefer og bøllete unger og brann og glimt og regn og snø. Vi er hovedpersonene i våre liv.

Og det er egentlig målet, og virkemiddelet.

La oss for alltid være selvsentrerte!

Her kommer ukens musikkanbefaling: Haddy N’jie and a Few Good Men. Jeg så dem live på Lost Weekend-festivalen i august i år, og ble øyeblikkelig imponert. I Lost Weekend-programmet beskrives hun slik:

Haddy N’jie er en av Norges mest særpregede vokalister. Hennes mørke, rå og raspete vokal på selvskrevne bluesaktige komposisjoner er vanskelig å ignorere. Både vokalt og lyrisk får musikken en ny dimensjon. På den måten at det er umulig å båsette. Som artist viser hun også i sangene at hun har et politisk nøytralt budskap om engasjement og sosial samvittighet. Hennes andre album, Welcome Home, som kom ut i fjor har fått ensidig gode kritikker. På scenen er det hele er ikledd et moderne uttrykk med særpreg, personlighet og en herlig, fri tilstedeværelse.

Men som oss i Fri flyt vil hun helst definere seg selv, og det skal hun få lov til. Nyt:

Sjekk forøvig ut Haddy på myspace Hun har akkurat gitt ut et kritikerrost album.

postet av: Gina

”Jeg er opptatt av likestilling, men jeg synes ikke det er en egen sak.” ”Selvsagt skal vi ha likestilling i Norge, det mener alle. Det er ikke noe å snakke om.”

Ovenfor er listet ikke uvanlige synspunkt. Ikke er de usympatiske heller. Men jeg vil på ingen måte slutte meg til den.

Likestilling har gjennom kamp (ikke glem det!) blitt en grunnverdi i mange vestlige samfunn. Ingen vil ha på seg at de behandler kvinner og menn forskjellig, i hvert fall ikke at de synes at menn er mer verdt enn kvinner, eller omvendt. Men det er så utrolig slitsomt med disse feministene. De synes jo at alt handler om kjønn. De snakker jo ikke om annet.

Og det stemmer. Når jeg snakker politikk, snakker jeg alltid om kjønn. Og klasse. Alltid. Det kan godt være at jeg temamessig snakker om noe annet, for eksempel krigen i Afghanistan, kontantstøtten, jernbane eller tvlisens. Men jeg forsøker å minne meg på om at alle spørsmål har en kjønnsdimensjon, og de har en klassedimensjon.

Vi som er så heldige å tilhøre venstresiden vet at man ikke kommer utenom systemkritikk. Politikk handler om å se verden systematisk. Kjenne igjen strukturer, og avsløre dem. Det er slik vi sloss. Vi sloss om sannheten. Der høyresiden ser en kvinne som individuelt ”velger” å selge kroppen sin, ser vi tusenvis av kvinner som selger seg selv, simpelthen fordi de ikke har annet å selge. Der høyresiden ser en mann som ”velger” å være i et lavtlønnet yrke, ser vi tusenvis av mennesker som gjør en jobb det er behov for, og som ikke settes pris på.

Det er kjønn og klasse som er de grunnleggende strukturene i verden. Det er de to faktorene som i all hovedsak bestemmer hva verden synes vi er, og de fleste av oss forholder oss til det. For å sitere en lur dame jeg kjenner: “Den som er feminist, men ikke sosialist har ingen strategi. Den som er sosialist, men ikke feminist har ingen ideologi.” Den eneste måten å redde verden på, er å avsløre systemet. Den eneste måten å redde verden på er å kreve rettferdighet.

Derfor må vi alle pugge:

Kjønn og klasse.

Kjønn og Klasse.

Kjønn og klasse.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch gikk i forrige uke inn i rekken av borgere som ønsker å avskaffe juryordningen til fordel for en utvidet meddomsrett. Problemene knyttet til bruk av jury gjør seg særlig gjeldende i voldtektssaker.

Også jeg er med i denne etter hvert store gruppen kritikere av juryordningen. Jeg har aldri skjønt hvorfor juryordningen er blitt så høyt aktet, og hvorfor det er så mye mer rettferdig å bli dømt bare av mennesker uten en juridikum. Jeg synes juryordningen bør avskaffes over hele linja, og at en utvidet meddomsrett brukes i stedet.

Dette gjelder ikke bare i voldtektssaker, men disse sakene viser særlig godt hvorfor juryordningen ikke er en god løsning. Det har sammenheng med alle de andre aspekter ved voldtekt og hvordan behandling disse sakene får i rettssystemet vårt. I tillegg er det langt flere frifinnelser i voldtektssaker enn på noe annet område.

Halvparten av de som blir dømt for voldtekt i tingretten, frifinnes etter en ankebehandling i lagmannsretten – hvor en jury skal svare ”ja” eller ”nei” på skyldspørsmålet. Det er i seg selv hårreisende. Med tanke på hvor lang vei det for påtalemyndigheter og fornærmede er å gå før man i det hele tatt havner i retten, blir tallene uholdbare.

Voldtektsutvalget la i januar 2008 frem sin utredning ”Fra ord til handling”. Tallenes tale fra den nyeste utredningen vi har, er dyster lesing. Utvalget legger til grunn at et sted mellom 8 000 og 16 000 blir voldtatt eller forsøkt voldtatt i Norge hvert år. Å skaffe til veie nøyaktige tall er vanskelig eller umulig, fordi mørketallene på området er store. Det vi vet, er imidlertid mer enn nok til å kreve handling.

I 2006 ble bare 974 voldtekter anmeldt. Forklaringene på hvorfor så mange voldtekter ikke blir anmeldt er mange, og svært ulike avhengig av hvem man spør. Det er vanskelig å si noe sikkert om dette, fordi de fleste som blir voldtatt ikke bare unnlater å anmelde overgrepet – de velger også ikke å søke hjelp, og havner derfor utenfor alle statistikker. Noen faktorer er likevel trolig av betydnig.

-         De fleste som voldtas, voldtas av noen de kjenner. Sin kjæreste, ektefelle, ekskjæreste eller andre nærstående. Å anmelde en nærstående er åpenbart en større belastning enn å anmelde en fremmed.

-         Veien fra anmeldelse til domfellelse er svært lang, og oppleves for mange som gjennomgår det, som et nytt overgrep. Prosessen tar tid, og mange velger derfor i stedet å legge episoden bak seg, og forsøke å glemme den.

-         I dag er det fortsatt sånn at det å ha blitt utsatt for en voldtekt er skambelagt. Dette illustreres enklest ved å vise til nyhetssendinger hvor et offer for en voldtekt forklarer seg til en journalist – med ryggen til. Stemmen forvrenges slik at man ikke skal kunne gjenkjennes og identifiseres med det overgrep man er utsatt for. Sjelden eller aldri ser man offer for andre forbrytelser ha et så sterkt behov for anonymisering.

-         8 av 10 voldtektssaker henlegges av politiet. Dette sier ikke bare noe om at det i dette landet nesten aldri får konsekvenser dersom du voldtar noen, det sier også noe om at det nesten aldri får konsekvenser dersom du anmelder en voldtekt. Når man kjenner til disse tallene, er det åpenbart at motivasjonen til å anmelde synker.

Dersom et offer for en voldtekt mot formodning overvinner de ovennevnte hindrene, og anmelder voldtekten, fører det som nevnt mest sannsynlig ikke til at tiltale blir tatt ut. I det mindretall av saker som ikke blir henlagt, må man forsere hinderet det er å få dom 1. instans. Dømmes man her, og saken ankes til lagmannsretten, frifinnes som sagt halvparten av de tiltalte.

Voldtektsutsatte kvinner i dette landet er mer eller mindre rettsløs.

Å avskaffe juryordningen vil ikke være svaret på alle de utfordringer vi står overfor i bekjempelse av voldtekt. Jeg tror imidlertid det vil bidra på noen områder. I tillegg tror jeg utviklingen vil gå i helt gal retning dersom vi ikke gjør det.

For det er enklere å få en domfellelse for voldtekt dersom fagdommer er med på avgjørelsen.

Av enkelte forsvarsadvokater blir dette brukt som et argument for å beholde juryordningen, av hensyn til rettssikkerheten. Legdommere er rett og slett lettere å overbevise om en tiltalts uskyld enn fagdommere. 

Dette kan ha sammenheng med evne til å tvile og evne til å kunne være sikker på noe man ikke har sett, sammenholdt med tvilsprinsippet i strafferetten.

En ting må være klart;
Flere frifinnelser er ikke det samme som flere riktige resultat.

Jeg personlig frykter at det også ligger en dom over fornærmede i enkelte av frifinnelsene.

For at personen som voldtok deg skal dømmes, hjelper det om du er et godt offer. Du skal selvsagt være edru. Du skal ikke kjenne gjerningsmannen. Du skal i alle fall ikke ha blitt med han noe sted frivillig. Du skal ikke ha kysset han, danset med han eller flørtet med han. Du skal være anstendig kledd. Du skal ha kjempet imot, og ha merker på at du gjorde det. Du skal ha oppsøkt hjelp umiddelbart etter at overgrepet har skjedd.

Oppfyller du ikke de fleste av kriteriene over på ”bra offer”, får det mest sannsynlig ikke konsekvenser for gjerningsmannen dersom du voldtas.

Voldtektsoffer blir fortsatt ansvarliggjort for det overgrepet de blir utsatt for. Ikke bare påfører dette offeret skamfølelse, det flytter også ansvaret vekk fra overgriperen. Når Siri Rustad, avdelingsdirektør i UDI, kan uttale at det er kvinnenes ansvar å unngå voldtekt, sier det litt om hvordan holdningene blant norske kvinner og menn er.

Fortsetter påtalemyndigheten å få frifinnelser i hver tredje voldtetssak de fremmer, og i halvparten av alle saker som blir anket, sier det seg selv at det vil få den konsekvens at færre saker fremmes. De må da ta konsekvensen av at det skal så mye til å få en domfellelse, hvilket vil være enda strengere beviskrav og enda høyere terskel for å ta ut tiltale. For de voldtektsutsatte; enda mindre grunn til å anmelde. Og en enda lengre vei å gå.

Det er ingen menneskerett å bli dømt av sine likemenn. Det er en menneskerett å bli dømt av en upartisk og objektiv rett. Jeg mener ikke at juryen har vist seg som en slik.

Rettssikkerhet er ikke det samme som at du skal frifinnes for overgrep ingen har sett deg begå. Det skal ikke være fritt frem å voldta kvinner i dette landet.

Voldtekt handler ikke om seksualitet, det handler om makt.

Ingen som har blitt utsatt for et overgrep, skal måtte føle skam.

Det finnes ikke ”gode” og ”dårlige” offer.

Ingen inntak av alkohol eller avtak av klær fratar noen retten til å si nei.

Alt som ikke er ”ja”, er ”nei”.

postet av Dronninga av Hoppeslott

Han hadde fri i går
- yrkesmannen.
Derfor gjekk han som sladremann
frå hus til hus
og hygga seg saman med alle dei andre
skravlemennene og kaffemennene
i bygda.

(Rolv Blakar)

postet av Gina