Arkivert under: Feminisme
Min medskribent Gina sa så flott at det alltid er lurt å begynne med begynnelsen.
I begynnelsen var det nokså uklart. Jeg var ikke feminist. Det vil si, jeg visste ikke at det jeg mente, følte og tenkte hadde et navn. At jeg, hver gang jeg påpekte overfor faren min at det han nektet meg å gjøre ville han tillatt dersom jeg var gutt, i realiteten gjenkjente og slo ned på kjønnsdiskriminering.
Som åtteåring, i 1991, spurte jeg moren min om det gikk an at en mann var statsminister. Jeg husker reaksjonen hennes, jeg husker ansiktsuttrykket hennes. Latter, vantro, litt småsjokk, og etterpå; ettertenksom. I de åtte årene jeg hadde levd, hadde Gro vært statsminister nesten hele tiden, og jeg hadde ikke helt fått med meg at det var noen andre, det var liksom bare Gro. Det var min virkelighet. Det man er vant til er det man forventer seg. For moren min var normalen at en mann var statsminister, for meg var det helt utenkelig. Jeg sa til moren min at jeg skulle bli kvinnepioner når jeg ble stor. Jeg visste ikke helt hva en ”pioner” var, og egentlig er jeg fortsatt litt usikker på det.
Som tiåring ringte jeg inn til Stabburet og klaget over at det bare var gutter som var avbildet på leverposteiboksen. Det var et eksempel på forskjellsbehandling utelukkende på grunn av kjønn (alle vet jo at leverposteijenter er søtere enn guttene), og jeg likte det ikke.
I mattebøkene mine på ungdomsskolen skulle vi regne ut hvor mye saktere Elin kjørte enn Knut. Jeg rakk opp hånden og spurte om vi ikke heller kunne diskutere hvorfor damene alltid kjørte saktere enn mennene i bildeoppgavene. Læreren min var en mann i sekstiårene med psoriasis på armene, han syntes overhodet ikke det var en god ide.
Hele min oppvekst snakket jeg om likestilling og kranglet med alle lærerne mine og guttene i klassen, og jentene og, når de synes det ble mye mas.
Noe skjedde for meg når boka ”Fittstim” kom. Det var det året jeg fylte 16. Moren min kjøpte den til meg, og jeg så et omslagsbilde jeg avskydde, og ble umiddelbart skeptisk. Jeg begynte å lese i den likevel. Og der var de. Ordene. Feminist. Fittstim. Kvinnekamp. Seksuell trakassering, ydmykelse, ikke å eie sin egen kropp, å bli klådd på mot sin vilje, og den største ydmykelsen av alle – å være den eneste som ikke blir klådd på.
Linda Norrman Skugge skrev om sine såkalte venner, om jentevenner eller venninner. Tre sider inn i hennes tekst er det en illustrasjon av en blond jente med store lepper og pupper og et glass vin foran seg. Over henne er det en tenkeboble, der det står: ”Om ingen nyper mig i rumpan snart så går jag hem”.
Jeg vet ikke hvorfor, men å se denne illustrasjonen forandret meg. Jeg følte meg avkledd. Jo visst hadde jeg kalt meg feminist, men det handlet ikke om meg. Gjorde det? Var ikke guttenes aksept i utgangspunktet viktigere for meg enn å være likestilt med dem? Var det ikke også derfor jeg snakket så mye om det? Det var min ting. Det var blitt meg. Ikke min identitet, men min stil.
Jeg var henne som snakket mye og høyt, jeg var feministen. Det ble mitt ytre, og ikke mitt indre. Så kom Linda Norrman Skugge, og jeg så ting klarere enn noensinne. Og siden da har det handlet om meg. Jeg har vært hovedpersonen i mitt eget liv.
Jeg har gjort ting jeg har vært redd for å gjøre fordi jeg vil gjøre det, jeg tøffer meg bare for meg selv. Jeg har tatt ordet i debatter fordi jeg hadde noe å si, og fordi jeg synes at min stemme fortjente å bli hørt. Jeg har klart å øve meg opp til å ha en selvtillit som gjør at jeg snakker i forsamlinger og evner å tie i lystig lag. Jeg øver fortsatt.
”Fittstim” er ikke det beste jeg har lest av feministisk litteratur. Det er likevel ingen tvil om at det er det viktigste. Den boken ga meg et spark som jeg trengte, og mot til forandre noe i meg.
I april i 2006 gikk Linda Norrman Skugge ut i expressen og sa at hun ikke lenger ville kalle seg feminist. Det var ikke bra for karrieren, det var ikke bra for vennskap, og det var ikke bra for kampen for likestilling. Det var et slags sidespor med hensyn til de ”virkelige” debatter i samfunnet, skapt av og for patriarkatet, slik at mennene kunne diskutere de viktige tingene; næringsliv, forsvar, samferdsel, utenriks, juss. Nu slutar jag kalla mig feminist, sa hun. Å sitte på sidelinja å diskutere feminisme gjør at jentene forsvinner fra de viktige debattene.
Vel. Jeg synes at debatten om feminisme og kvinnekamp er en viktig debatt. Men viktigere enda;
Hadde det ikke vært for feminismen og kvinnekampen, hadde jeg aldri vært i stand til på samme måte å delta i alle de andre debattene som jeg også deltar i. Jeg er bedre rustet til å si noe, til å mene noe, til å stole på mine meninger og finne ordene jeg trenger – alt på grunn av min feministiske oppvåkning.
Så kjære Linda Skugge. Takk for at du en gang i tiden kalte deg feminist. Det bidro til å gi meg trygghet nok til å gi faen i om du har forlatt oss nå.
postet av Dronninga av Hoppeslott
Arkivert under: Heltinner
Det er alltid lurt å begynne med begynnelsen. Derfor begynner vi denne feministiske bloggen med en hilsen til en av pionerene i norsk kvinnesak, Berit Ås.
Å skulle fortelle hvem hun er og hva hennes bedrifter har vært er ikke gjort i en håndvending. For å nevne noen høydepunkter har hun vært leder i SV, professor i sosialpsykologi, opphavet til teorien om hersketeknikkene, og er en foregangskvinne på kvinner og fredsarbeid. 10. april 2008 fylte hun 80 år, og la ut på en foredragsturné i Norge.
Kjære Berit Ås, gratulerer så mye med 80 år på denne planeten.
For fem år meldte jeg meg inn i Sosialistisk Ungdom, og ble introdusert for de systematiske sidene å se verden på. Jeg ble introdusert for sosialismen, og feminismen som jeg kastet meg glupsk over. Det sies at når man først har fått dem på, går det ikke an å ta av seg de feministiske brillene. Det stemmer godt. Fra jeg var 17 år gammel har det knapt gått en dag uten at jeg har identifisert en maktstruktur i denne verden, nær eller fjern.
SU var ikke en organisasjon som fant opp kruttet alene. Vi leste store tenkere. Vi leste om Karl Marx, Rosa Luxenburg, Antonio Gramsci, Simone de Beauvoir, og – vi leste selvsagt Berit Ås. Berit Ås – forskeren, aktivisten, rabulisten, feministen.
Før viktige møter og seminarer holdt vi kjønnsdelte formøter, der vi så godt som underviste i teorien om hersketeknikkene. Vi diskuterte, eksemplifiserte, og vi lærte å sette dem inn i en maktsammenheng. A-ha-opplevelsene var mange. Det er både frustrerende og betryggende å vite at om en dame blir seksuelt trakassert av en mann, kan hun ikke bare ta igjen ved samme mynt, f.eks. ved å klype han i rompen.
Frustrerende selvsagt, fordi man kjenner på avmakten i systemet.
Betryggende å vite, fordi man egentlig alltid har visst de, og kjent på den samme avmakten før, uten å kunne identifisere den.
Denne avmakten er både personlig og politisk. Berit Ås “oppfant” ikke hersketeknikkene. Hun identifiserte dem. Hun satte navn på det som alle kvinner vet, som alle kvinner har opplevd. Gjennom å avsløre systemet har hundre-, jeg vil påstå tusenvis av kvinner og jenter funnet et verktøy til å hamle opp med patriarkatet. Det skal vi ikke underkjenne verdien av. Nettopp hvor viktig du har vært for så mange mennesker helt personlig. For det personlige er som regel politisk, for oss damer.
Berit Ås har en massivt høy status i ungdomsbevegelsen, og det er ikke uten grunn. Hun gir seg aldri. Hun er engasjementet som ikke slutter å brenne. Unge sosialister blir til stadighet umyndiggjort av sitater og slagord som “Den som ikke er radikal i sitt ungdom har ikke hjerte, og den som ikke er konservativ når en blir eldre har ikke hjerne.” Berit Ås er beviset på at de tar feil. At man ikke trenger å bli blasert og desillusjonert fordi om man blir voksen, eller til og med gammel.
Jeg er ikke en person som har lest mye om livet ditt Berit. Et raskt internettsøk viste meg at det er mange som er langt bedre skikket til å si noe om deg som menneske og person, eller gi en slags oppsummering av livet ditt på 80-årsdagen. Men jeg vil likevel takke deg innstendig for det bidraget og den innflytelsen du har hatt både på meg, det mennesket jeg har blitt, og det politiske miljøet som jeg er en del av, og representerer her.
Når man er så heldig å få skrive en hyllest til en levende legende, er det ikke til å komme utenom at man må bli litt svulstig. Det er helst store menn som får de store ordene. Derfor henter jeg min insperasjon fra komersialismens høyborg. I Hollywood-blockbusteren Troja fortelles det om Antikkens store menn, og deres krigerske bedrifter. I en verden der menn er menn, menn har makt, og kvinner er eiendeler som kidnappes og kan kreves tilbake, gjerne med våpen i hånd. Fortelleren avslutter filmen slik:
“If they ever tell my story, let them say that I walked with giants. Men rise and fall like the winter wheat, but these names will never die. Let them say I lived in the time of Hector, tamer of horses. Let them say I lived in the time of Achilles.”
På ekte kvinneaktivist-vis, som du har lært meg, vil jeg nå snu på sitatet og si
“Hvis de noen gang forteller min historie, la dem si at jeg levde på Berit Ås’ tid.”
Berit Ås - feministisk pionér
Postet av Gina (Basert på en jubileumstale holdt av henne til Berit Ås 25. august 2008 i Bergen.)
