Fri flyt


I Skuggenes dal by S
august 27, 2008, 8:59 am
Filed under: Feminisme
Min medskribent Gina sa så flott at det alltid er lurt å begynne med begynnelsen.

 

I begynnelsen var det nokså uklart. Jeg var ikke feminist. Det vil si, jeg visste ikke at det jeg mente, følte og tenkte hadde et navn. At jeg, hver gang jeg påpekte overfor faren min at det han nektet meg å gjøre ville han tillatt dersom jeg var gutt, i realiteten gjenkjente og slo ned på kjønnsdiskriminering.
 
Som åtteåring, i 1991, spurte jeg moren min om det gikk an at en mann var statsminister. Jeg husker reaksjonen hennes, jeg husker ansiktsuttrykket hennes. Latter, vantro, litt småsjokk, og etterpå; ettertenksom. I de åtte årene jeg hadde levd, hadde Gro vært statsminister nesten hele tiden, og jeg hadde ikke helt fått med meg at det var noen andre, det var liksom bare Gro. Det var min virkelighet. Det man er vant til er det man forventer seg. For moren min var normalen at en mann var statsminister, for meg var det helt utenkelig. Jeg sa til moren min at jeg skulle bli kvinnepioner når jeg ble stor. Jeg visste ikke helt hva en ”pioner” var, og egentlig er jeg fortsatt litt usikker på det.
 
Som tiåring ringte jeg inn til Stabburet og klaget over at det bare var gutter som var avbildet på leverposteiboksen. Det var et eksempel på forskjellsbehandling utelukkende på grunn av kjønn (alle vet jo at leverposteijenter er søtere enn guttene), og jeg likte det ikke.
I mattebøkene mine på ungdomsskolen skulle vi regne ut hvor mye saktere Elin kjørte enn Knut. Jeg rakk opp hånden og spurte om vi ikke heller kunne diskutere hvorfor damene alltid kjørte saktere enn mennene i bildeoppgavene. Læreren min var en mann i sekstiårene med psoriasis på armene, han syntes overhodet ikke det var en god ide.
 
Hele min oppvekst snakket jeg om likestilling og kranglet med alle lærerne mine og guttene i klassen, og jentene og, når de synes det ble mye mas.
Noe skjedde for meg når boka ”Fittstim” kom. Det var det året jeg fylte 16. Moren min kjøpte den til meg, og jeg så et omslagsbilde jeg avskydde, og ble umiddelbart skeptisk. Jeg begynte å lese i den likevel. Og der var de. Ordene. Feminist. Fittstim. Kvinnekamp. Seksuell trakassering, ydmykelse, ikke å eie sin egen kropp, å bli klådd på mot sin vilje, og den største ydmykelsen av alle – å være den eneste som ikke blir klådd på.
 
Linda Norrman Skugge skrev om sine såkalte venner, om jentevenner eller venninner. Tre sider inn i hennes tekst er det en illustrasjon av en blond jente med store lepper og pupper og et glass vin foran seg. Over henne er det en tenkeboble, der det står: ”Om ingen nyper mig i rumpan snart så går jag hem”.
 
Jeg vet ikke hvorfor, men å se denne illustrasjonen forandret meg. Jeg følte meg avkledd. Jo visst hadde jeg kalt meg feminist, men det handlet ikke om meg. Gjorde det? Var ikke guttenes aksept i utgangspunktet viktigere for meg enn å være likestilt med dem? Var det ikke også derfor jeg snakket så mye om det? Det var min ting. Det var blitt meg. Ikke min identitet, men min stil.
Jeg var henne som snakket mye og høyt, jeg var feministen. Det ble mitt ytre, og ikke mitt indre. Så kom Linda Norrman Skugge, og jeg så ting klarere enn noensinne. Og siden da har det handlet om meg. Jeg har vært hovedpersonen i mitt eget liv.
 
Jeg har gjort ting jeg har vært redd for å gjøre fordi jeg vil gjøre det, jeg tøffer meg bare for meg selv. Jeg har tatt ordet i debatter fordi jeg hadde noe å si, og fordi jeg synes at min stemme fortjente å bli hørt. Jeg har klart å øve meg opp til å ha en selvtillit som gjør at jeg snakker i forsamlinger og evner å tie i lystig lag. Jeg øver fortsatt.
 
”Fittstim” er ikke det beste jeg har lest av feministisk litteratur. Det er likevel ingen tvil om at det er det viktigste. Den boken ga meg et spark som jeg trengte, og mot til forandre noe i meg.
 
I april i 2006 gikk Linda Norrman Skugge ut i expressen og sa at hun ikke lenger ville kalle seg feminist. Det var ikke bra for karrieren, det var ikke bra for vennskap, og det var ikke bra for kampen for likestilling. Det var et slags sidespor med hensyn til de ”virkelige” debatter i samfunnet, skapt av og for patriarkatet, slik at mennene kunne diskutere de viktige tingene; næringsliv, forsvar, samferdsel, utenriks, juss. Nu slutar jag kalla mig feminist, sa hun. Å sitte på sidelinja å diskutere feminisme gjør at jentene forsvinner fra de viktige debattene.  
 
Vel. Jeg synes at debatten om feminisme og kvinnekamp er en viktig debatt. Men viktigere enda;
 
Hadde det ikke vært for feminismen og kvinnekampen, hadde jeg aldri vært i stand til på samme måte å delta i alle de andre debattene som jeg også deltar i. Jeg er bedre rustet til å si noe, til å mene noe, til å stole på mine meninger og finne ordene jeg trenger – alt på grunn av min feministiske oppvåkning.
 
Så kjære Linda Skugge. Takk for at du en gang i tiden kalte deg feminist. Det bidro til å gi meg trygghet nok til å gi faen i om du har forlatt oss nå.
 
 

 

postet av Dronninga av Hoppeslott
Reklamer

4 kommentarer so far
Legg igjen en kommentar

Så bra at du starta med begynnelsen, godt med en forklaring, så man vet ka du mene med feminisme og slipp en debatt rundt ord, men kan debattere de viktige tingan. Kjenne igjen masse fra barnehage osv, trur egentlig de aller fleste er feminista fra barns ben, man stille i alle fall spørsmålan..

Kommentar av larsmattis

Barn spør ‘hvorfor’ om alt i denne verden, og ofte om kjønn, som de skjønner er veldig viktig. De skjønner ofte bedre enn voksne hvor viktig det er, fordi de ikke aksepterer alt de ser rundt seg. Derfor er det fint å snakke med barn om hva det betyr å være jente eller gutt.

Fint innlegg, Ragni. 🙂

Kommentar av ginabarstad

Gratulerer med ny og interessant blogg :o) Fint å lese om hvordan engasjementet ditt startet, og hva det har betydd for deg.

Som forelder har jeg ofte vært forundret over hvor mange kjønnsstyrte føringer som legges fra barnehage/skole, så det er nok enda et stykke å gå for å forandre både etablerte samfunnsstrukturer og det som befinner seg inne i hodene til enkeltmennesker.

Det blir spennende å følge med dere framover – stå på!

Kommentar av EarlGrey

Du er så søt når du engasjerer deg.

(Helt på ordentlig: stolt.)

Kommentar av Ingri




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s



%d bloggere like this: