Fri flyt


hurra for angiverstaten! by S
juni 5, 2009, 9:55 am
Filed under: Vold mot kvinner | Emner: , ,

Man leser de latterligste ting.

Ofte er det irriterende, ofte provoserende, av og til til å eksplodere av. Av og til får man imidlertid et rush av tilfredsstillelse av å lese latterlige meninger, fordi man i alle fall kan trekke et lettelsens sukk og tenke at «Ah! Jeg er kanskje ikke den aller mest intelligente av mennesker, jeg søler og knuser og jeg er langt fra perfekt; men jeg er i alle fall ikke SÅ idiot!»

Noe av den ovennevnte forsøkt beskrevne sinnstemning befinner jeg meg i etter å ha lest denne artikkelen i Dagbladet (jeg vet, jeg vet, hold deg unna dagbladet, men jeg klarte ikke å la være).

Denne filmregisøren (burde jeg vite hvem det er?), Lars Jacobsen (og ja; det er helt bevisst ikke å bruke de spennende mellomnavnene hans), advarer altså mot det han kaller en «angiverstat». Bakgrunnen er ganske enkelt og kort fortalt at det etter den nye straffeloven skal bli straffbart dersom man vet om at det utøves vold, og unnlater å melde fra om det. Dette reagerer filmregisør Jacobsen på, og trekker sammenligninger til science fiction-romanen «Fahrenheit 451».

Som skrekkeksempel, på hvor galt det virkelig kan gå, beskriver Jocobsen følgende scenario;

«Du vet at din beste venninne blir slått av sin ektemann. Venninnen din har fortalt deg dette i fortrolighet, og hun bruker deg som støtte og utluftingskanal. Du sier til henne, som de fleste ville sagt, at hun må gå ut av forholdet, at hun må anmelde mannen. Men hun vil ikke, hun er glad i ham, og mener han kan forbedre seg. Du har kjent henne i mange år og har ikke samvittighet til å rapportere det. Men ifølge den nye loven er du forpliktet til, som beboerne i marerittframtidssamfunnet, å skrive brev til politiet og legge det i en postkasse.»

Eh… javel. Dette er altså «marerrittfremtidssamfunnet». Hvor påtalemyndighetene faktisk får vite om at kvinner blir banket opp av sine ektemenn, kan straffeforfølge saken og fremstille dem for retten – uten at fornærmede, offeret i saken på noe som helst tidspunkt er tvunget til å si ifra om saken, anmelde sin mann eller ta stilling til noe skyldsspørsmål. Og dette er galt fordi…? Dere har kanskje skjønt det, men jeg sier det likevel. Jeg synes ikke det er galt. Jeg synes det er bra.

I saker om vold i nære relasjoner, er det særlig vanskelig for offer og dets familie å melde fra om saken, nettopp fordi det dreier seg om et menneske de med all sannsynlighet er glad i, en av deres nærstående, og som de frykter. Denne kombinasjonen gjør det til et nesten uoverkommelig hinder å skulle melde fra om og bryte ut av et voldelig forhold. Det vet vi. Derfor er det ikke lenger nødvendig for politiet å ha en anmeldelse fra fornærmede for å straffeforfølge en sak om vold i nære relasjoner. Det handler om å verne et offer, og spare det for ytterligere belastninger med saken. Jeg er for. Noen mot?

Videre er det også slik at av en eller annen grunn er et løfte om forbedring i saker om vold i nære relasjoner ofte brukt som en unnskyldsgrunn for straffegjerninger som allerede er begått. Dette er helt unikt for slike saker. Du hører sjelden eller aldri det bli brukt som et argument at selv om en person innrømmer å ha ranet en bank, så er det i orden, han skal ikke straffeforfølges – fordi han lover at det aldri skal skje igjen.

I norsk rettspraksis er det til og med slik at det i saker om vold i nære relasjoner blir omtalt som en «formildende omstendighet» dersom fornærmede og gjerningsperson er forsonet etter voldsutøvelsen. Hensynet bak er at straffegjennomføringen ikke skal være til «hinder for forsoningen». Forstå det den som kan. Her kunne det vært fristende å si at fornærmede måtte få mer tid på seg til å tenke seg godt om, og til å komme seg for helvette vekk – men det ville provosert så mange, så det skal jeg ikke si. Jeg skal heller si at privat tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å slippe sanksjoner fra det offentlige. I tillegg skal jeg si at det er ikke bra å legge et slikt utilbørlig press på det offer som er utsatt for en vold fra en nærstående – bare kunnskapen om at det kan virke formildende er et press for slik forsoning i seg selv. Den nye straffeloven bidrar til at dette presses minker noe. Jeg er for. Noen mot?

Vold i nære relasjoner er en enorm utfordring, og det er mange oppgaver som gjenstår. Denne regjeringen har imidlertid hatt et sterkere engasjement for saken enn noen annen regjering noensinne. Med justisminister Storberget i spissen har de banket gjennom saker i Stortinget som kvinnebevegelsen har hatt som paroler i 8. mars-tog i mange tiår. Jeg er for. Noen mot?

Reklamer

3 kommentarer so far
Legg igjen en kommentar

Tenk deg at du som god nabo og venn kanskje kan løse situasjonen på en fredelig måte gjennom å støtte offeret og snakke med overgriperen.

Tenk deg at du må stille for retten for det. Du tok nemlig eget initiativ og viste personlig engasjement fremfor å følge din lovpålagte plikt å innvolvere staten og rettsaparatet slik du er pålaget å gjøre.

Det finnes mange gode formål her i verden. En lov, et forbud eller påbud, for hver eneste av av dem, vil ikke samlet gi noe godt samfunn.

Å pålegge folk å bli angivere vil heller ikke skape gode forhold folk imellom.

Kommentar av ukorrigert

De magiske stikkordene som man vanligvis bør holde seg unna, fordi de har en tendens til å tåkelegge noenlunde fornuftige argumenter er blitt ytret.

Lars Jacobsen nevnte noen få gode eksempler, men det finnes utallige saker som er like representative. Det handler i bunn og grunn om angiveri satt i system, likegyldig årsaker, omstendighter og gode eller dårlige begrunnelser.

Det blir blir ikke produsert noen positive resultater på lang sikt etter at noen har startet en juridisk hekseprosess, tydeligvis blir dette glemt når de rette sakene blir eksemplifisert.

Jeg mener definitivt at man ikke skal være blind, døv og stum, bare rett og slett tenke på de langsiktige konsekvensene av såkalte «fornuftige forslag»

Kommentar av Smagol

Jeg er enig i at det er komplisert.

Det er imidlertid et klart og tydelig skille mellom dem som ønsker å følge den “private” linjen og den mer “offentlige”.

Fordi belastningen på fornærmede i disse sakene er så spesielt store, ønsker jeg ikke at det skal være deres ansvar å anmelde saker hvor de selv er fornærmet. I MANGE saker etter både ny og gammel straffelov er det opp til fornærmede selv å bestemme om lovbruddet mot dem skal straffeforfølges – uten at det blir kalt en umyndiggjøring av fornærmede. I stedet snakker folk om at det er en forbrytelse mot samfunnet – så vel som mot den fornærmede.

For øvrig vil den taushetsplikt som ulike mennesker tilknyttet krisesenter o.l. fortsatt binde dem, og være overordnet den plikt til å melde fra om vold som blir lovfestet i ny straffelov.

Kommentar av dronninga av hoppeslott




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s



%d bloggere like this: